Nå som høstværet har lagt seg godt til rette, og det egentlig er blitt for kaldt til å gå i t-skjorte, har jeg bestemt meg for å mimre litt. Savner sommeren så fenomenalt, og det har ikke kommet vakker snø enda. Ikke misforstå, jeg elsker høsten, men den kom så brått på. Jeg hadde så vidt oppfattet at bladene var begynt å bli gule og røde før de forsvant.Høstløvet er borte for lengst; enten raket bort eller klistra seg i et råtnende haug på fortauet som en etterfølge av alt regnet.
Så som en liten forlengelse av denne posten, har jeg altså bestemt meg for å poste noen av bildene fra Lanzarote - et sted jeg absolutt vil tilbake til. Til tross for noen.. mindre morsomme hendelser.
Jeg ble litt overrasket, på en positiv måte, da jeg først fikk se landskapet der nede. På Lanzarote er nemlig det meste bygget av lavastein; murer, hus, pyntekanter steinpynt og så videre. De fleste veiene utenfor byen er laget av knust lavastein, og i stedet for å bruke jord eller kunstgjødsel, planter de åkrene sine i, ja, lavastein.Det er et utrolig syn, men til gjenngjeld er det ikke så mange planter som vokser vilt.Hele øya er knusktørr og der det ikke vannes finnes det bare busker uten noen form for løv.Ikke har jeg sett så mange firfisler / øgler heller. Jeg syntes det var utrolig morro, siden det egentlig ikke er så mange av dem i Norge.
Jeg savner faktisk en del av Lanzatote. Folkene, alle villkattene, øglene, lavasteinene, markedene hvor det fantes så mye billig, spillpiratene som hadde egne forretninger som de solgte piratkopieringer i. Men mest savner jeg Los Jameos Del Agua.
Utenfor;
